Skole i LA til høsten

Hei og hopp

Jeg har en super nyhet. Eller, den er super for meg. Vet ikke helt hva dere synes. Men i hvertfall, jeg skal gå på skole i Los Angeles, nærmere bestemt Santa Monica til høsten. Alt er ikke helt klart ennå, men jeg har fått studieplass, og har nå takket ja til dette. HERREGUD!!!

Studiet jeg har meldt meg på heter Sports and Nutrition, og undervisningen vil foregå på Santa Monica College. Jeg har søkt studieplass gjennom Gateway College. Kjenner fler som har dratt gjennom de tidligere, og de virker veldig fornøyde med det. 

Boligene vi blir å bo i ligger også i Santa Monica, visstnok en 15 minutters sykkeltur unna skolen. Og selve Santa Monica ligger ca. en halvtime unna Los Angeles sentrum, Hollywood og Beverly Hills. 

Har noen av dere vært i L.A. med Gateway College? Eller noen som har noen lignende opplevelser å dele? Trenger all informasjon jeg kan få.  











Ser det ikke fantastisk ut? 

Om noen av dere også skal til L.A. til høsten, ta gjerne kontakt med meg. Hadde vært hyggelig å møte flere norske der nede!
 

emilie

Din verste fiende er deg selv.

Sitter egentlig her uten noen tanker rundt hva jeg skal skrive i dette innlegget. Har liksom ingen plan. Følte bare for å få ut litt tanker, eller noe? Er ganske lenge siden sist. Ikke bare siden jeg har skrevet her, men siden jeg har skrevet noe i det hele tatt, tenkt over ting, reflektert over livet, sett tilbake på året og tiden som har vært. 

Nå når jeg sitter her tenker jeg tilbake på starten av året 2014. Starten av det som skulle vise seg å være den vanskeligste perioden i mitt liv så langt. Perioden jeg konstant var i en kamp med meg selv og mine egne tanker. Tiden da jeg på ingen måte var fornøyd med meg selv. Tiden jeg var så tynn at andre reagerte på det, men selv synes jeg fortsatt at jeg ikke var tynn nok. Tiden da for det meste alt var feil. Når jeg tenker meg om så fortstår jeg helt ærlig ikke hvor det gikk galt, når alt dette startet, hvorfor, hvordan eller noe som helst. For jeg hadde det jo egentlig veldig bra. Før alt dette startet. Jeg hadde mange gode venner, en familie som brydde seg om meg. Jeg hadde en jobb jeg tjente godt i, en egen leilighet og alt som skulle tilsi at livet var på rett spor. Men så feil kan man jo ta. 

Første gang jeg forstod at noe hadde skjedd med meg var tidlig i januar i år. Jeg satt på trikken på vei til jobb, noe jeg hadde gjort 3-5 dager i uken de to siste mnd. helt uten problemer. Denne gangen gikk det bare ikke. Jeg tok meg selv i å sitte på trikken med tårer i øynene, og en frykt inni kroppen jeg aldri hadde følt før. Jeg ble rett og slett skikkelig redd. Redd for mennesker, alle rundt meg stirret. Hva ville de? Var jeg stygg? Hadde jeg gjort de noe? HVA VAR DET DE STIRRET FOR? Jeg gikk av på nærmeste trikkestopp, tok første trikk hjem og la meg rett i sengen. Og der ble jeg. Dagene gikk, og jeg klarte fremdeles ikke dra på jobb. Jeg synes tanken var skummel, ut blant mennesker. Nei æsj. 

Jeg kom meg ikke mer på jobb etter den dagen. Null sjans. Jeg prøvde, flere ganger. Satt meg på trikken, med tårer i øynene. Men jo nærmere jobben jeg kom, jo vanskeligere ble det. Hvorfor det ble sånn, det har jeg virkelig ingen anelse om. Men til slutt måtte jeg bare si til sjefen at jeg ikke kunne jobbe hos de lenger. 

Døgnrytmen min hadde jeg ingen styr på. Jeg kunne gå flere dager uten å sove et minutt, hvor jeg bare satt inne i leiligheten på Bestum i Oslo. Noen ganger med Karoline(hun jeg bodde med), noen ganger alene. Andre ganger kunne jeg sove fler dager i strekk. De eneste gangene jeg var oppe var når jeg måtte på do. Kanskje jeg en gang nå eller da også tok meg en matbit. For mat? Det hadde jeg visst nesten sluttet med. Ikke med vilje, men det ble bare sånn da jeg aldri følte for å spise eller hadde noe som helst matlyst. Dette resulterte naturligvis i at jeg gikk ned relativt mye i vekt. Ikke at jeg la merke til det selv der og da, men andre reagerte på det. Tanken hadde ikke engang streifet meg før mamma kommenterte "så tynne bein du har fått" en gang jeg var hjemme på besøk. Det første jeg gjorde var å løpe til nærmeste speil og se. For ja, beina mine var tynnere. Men jeg likte det. Likte å være tynnere. På slutten tror jeg at jeg hadde gått ned rundt 15kg, husker ikke helt(noe jeg den dag i dag har lagt på meg igjen. Og vel så det). 

Alt dette resulterte i en stor følelse av ensomhet. For hvem vil vel være med en person som ikke vil være med seg selv? En person som bare er negativ, gråter og vil være alene? Ingen. Så jeg følte meg veldig alene. Folk unngikk meg, tror jeg. Kanskje ikke med vilje. Men jeg skjønner de. Jeg var nok ingen lett person å omgås. Folk forlot meg da jeg trengte de som mest. 

Hele denne perioden er egentlig ganske rotete oppe i hodet mitt. Jeg husker ikke helt hvilken rekkefølge ting skjedde i, husker heller ikke alt som skjedde eller alt jeg tenkte. Men tror jeg har prøvdt å glemme mye av det, for det var en veldig vanskelig periode jeg ikke vil oppleve på nytt. Det var selvfølgelig også dager jeg var ute, var med venner, familie og oppførte meg forholdsvis normalt. Jeg klarte ta på meg masken om jeg virkelig måtte/ville det. 

Det som faktisk fikk meg ut av denne "transen" var faktisk trening. Så klisjé som det høres ut, så er det faktisk helt sant. En venninne av meg fikk meg med flere dager i uken, og jeg merket at det hjalp veldig. Jeg merket at det var noe jeg trivdes med, og faktisk lyktes med. Og det hjalp også veldig at jeg hadde en god venninne ved min side som motiverte meg og pushet meg litt ekstra. Ringte meg 15 ganger om morgenen om jeg ikke var våken, og "tvingte" meg med på økter jeg helst ikke ville være med på. 

Når jeg tenker meg om så var jeg også flere ganger hos legen. Fortalte det meste. At jeg ikke spiste, ikke sov, hadde gått ned i vekt, humøret var på bunn og alt. Vi tok en del blodprøver og diverse, men jeg føler ikke at jeg fikk noe som helst hjelp. Jeg fikk en nesespray, fordi jeg i tillegg var forkjølet. Men det var vel egentlig det. 

Wow, dette ble mye. Jeg hadde ingen planer om å brette ut så mye av tankene mine. Da jeg først satt i gang, klarte jeg ikke slutte. Men det føles faktisk veldig godt nå. Å endelig ha satt ord på det. I hvertfall det jeg husker av det. For første gang sånn i ettertid. Faktisk følt litt på det. Men nå skal jeg slutte før jeg faktisk skriver en hel roman her. Og bare for å få sagt det, jeg skriver ikke dette fordi jeg trenger oppmerksomhet eller vil at noen skal synes synd på meg. Jeg skriver dette for min egen del, for å få det hele ned.

Tenkte av en eller annen grunn å dele noen bilder fra denne tiden også. 


Blødde mye neseblod som følger av lite søvn og lite mat. 



Jeg så ut som om jeg hadde stått opp fra graven de fleste dagene. 



Ble som sagt mye tynnere. Dette er faktisk helt sykt å se tilbake på. Jeg skjønner det liksom ikke. 


Å se seg selv i speilet hver dag var noe jeg helst unngikk, for dette var det jeg møtte. 



Her hadde jeg da begynt å trene, og ting så endelig litt lysere ut. 

Les mer i arkivet » Januar 2015 » Desember 2014 » November 2014


hits