Hjemme

Da var mitt opphold i militæret over. I hvertfall for denne gangen. Jeg har blitt dimitert på grunn av skade, noe som er utrolig kjipt da jeg har hatt lyst til å gjøre en karriere i forsvaret så lenge jeg kan huske. Men, alt kan vel ikke gå som man vil heller, kan det? Jeg kom hjem i går kveld i 22-tiden, og har siden da slappet av så mye som mulig. Tatt igjen søvn og spist mat. Tror ikke det har gått helt opp for meg ennå, at jeg ikke skal tilbake. Tenker at jeg er hjemme på perm og at jeg ser igjen romkameratene mine og alle de andre om en uke eller to. Gruer meg litt til det. Til at jeg får det slaget i trynet, at jeg faktisk ikke skal tilbake til alt som har vært livet mitt de siste 6 mnd. Tilbake til vennene mine, tilbake til "familien min".

På fredag var jeg og noen av jentene mine ute og spiste en "avskjedsmiddag" da dette var min siste helg der. Var utrolig koselig, og kvelden viste seg å bli veldig bra. Vi dro ut etter at vi hadde spist. En drink førte til enda en, og formen ble relativt bra. Jeg dro også ut på lørdagen, men da bare med 3 av guttene jeg har blitt kjent med der oppe. Og igjen ballet drinkene seg på, som resulterte i en altfor glad og energisk Emilie. Alt i alt har dette vært en super helg, og et supert halvår hvor jeg har opplevd ting og møtt mennesker jeg aldri vil glemme. 










Din verste fiende er deg selv.

Sitter egentlig her uten noen tanker rundt hva jeg skal skrive i dette innlegget. Har liksom ingen plan. Følte bare for å få ut litt tanker, eller noe? Er ganske lenge siden sist. Ikke bare siden jeg har skrevet her, men siden jeg har skrevet noe i det hele tatt, tenkt over ting, reflektert over livet, sett tilbake på året og tiden som har vært. 

Nå når jeg sitter her tenker jeg tilbake på starten av året 2014. Starten av det som skulle vise seg å være den vanskeligste perioden i mitt liv så langt. Perioden jeg konstant var i en kamp med meg selv og mine egne tanker. Tiden da jeg på ingen måte var fornøyd med meg selv. Tiden jeg var så tynn at andre reagerte på det, men selv synes jeg fortsatt at jeg ikke var tynn nok. Tiden da for det meste alt var feil. Når jeg tenker meg om så fortstår jeg helt ærlig ikke hvor det gikk galt, når alt dette startet, hvorfor, hvordan eller noe som helst. For jeg hadde det jo egentlig veldig bra. Før alt dette startet. Jeg hadde mange gode venner, en familie som brydde seg om meg. Jeg hadde en jobb jeg tjente godt i, en egen leilighet og alt som skulle tilsi at livet var på rett spor. Men så feil kan man jo ta. 

Første gang jeg forstod at noe hadde skjedd med meg var tidlig i januar i år. Jeg satt på trikken på vei til jobb, noe jeg hadde gjort 3-5 dager i uken de to siste mnd. helt uten problemer. Denne gangen gikk det bare ikke. Jeg tok meg selv i å sitte på trikken med tårer i øynene, og en frykt inni kroppen jeg aldri hadde følt før. Jeg ble rett og slett skikkelig redd. Redd for mennesker, alle rundt meg stirret. Hva ville de? Var jeg stygg? Hadde jeg gjort de noe? HVA VAR DET DE STIRRET FOR? Jeg gikk av på nærmeste trikkestopp, tok første trikk hjem og la meg rett i sengen. Og der ble jeg. Dagene gikk, og jeg klarte fremdeles ikke dra på jobb. Jeg synes tanken var skummel, ut blant mennesker. Nei æsj. 

Jeg kom meg ikke mer på jobb etter den dagen. Null sjans. Jeg prøvde, flere ganger. Satt meg på trikken, med tårer i øynene. Men jo nærmere jobben jeg kom, jo vanskeligere ble det. Hvorfor det ble sånn, det har jeg virkelig ingen anelse om. Men til slutt måtte jeg bare si til sjefen at jeg ikke kunne jobbe hos de lenger. 

Døgnrytmen min hadde jeg ingen styr på. Jeg kunne gå flere dager uten å sove et minutt, hvor jeg bare satt inne i leiligheten på Bestum i Oslo. Noen ganger med Karoline(hun jeg bodde med), noen ganger alene. Andre ganger kunne jeg sove fler dager i strekk. De eneste gangene jeg var oppe var når jeg måtte på do. Kanskje jeg en gang nå eller da også tok meg en matbit. For mat? Det hadde jeg visst nesten sluttet med. Ikke med vilje, men det ble bare sånn da jeg aldri følte for å spise eller hadde noe som helst matlyst. Dette resulterte naturligvis i at jeg gikk ned relativt mye i vekt. Ikke at jeg la merke til det selv der og da, men andre reagerte på det. Tanken hadde ikke engang streifet meg før mamma kommenterte "så tynne bein du har fått" en gang jeg var hjemme på besøk. Det første jeg gjorde var å løpe til nærmeste speil og se. For ja, beina mine var tynnere. Men jeg likte det. Likte å være tynnere. På slutten tror jeg at jeg hadde gått ned rundt 15kg, husker ikke helt(noe jeg den dag i dag har lagt på meg igjen. Og vel så det). 

Alt dette resulterte i en stor følelse av ensomhet. For hvem vil vel være med en person som ikke vil være med seg selv? En person som bare er negativ, gråter og vil være alene? Ingen. Så jeg følte meg veldig alene. Folk unngikk meg, tror jeg. Kanskje ikke med vilje. Men jeg skjønner de. Jeg var nok ingen lett person å omgås. Folk forlot meg da jeg trengte de som mest. 

Hele denne perioden er egentlig ganske rotete oppe i hodet mitt. Jeg husker ikke helt hvilken rekkefølge ting skjedde i, husker heller ikke alt som skjedde eller alt jeg tenkte. Men tror jeg har prøvdt å glemme mye av det, for det var en veldig vanskelig periode jeg ikke vil oppleve på nytt. Det var selvfølgelig også dager jeg var ute, var med venner, familie og oppførte meg forholdsvis normalt. Jeg klarte ta på meg masken om jeg virkelig måtte/ville det. 

Det som faktisk fikk meg ut av denne "transen" var faktisk trening. Så klisjé som det høres ut, så er det faktisk helt sant. En venninne av meg fikk meg med flere dager i uken, og jeg merket at det hjalp veldig. Jeg merket at det var noe jeg trivdes med, og faktisk lyktes med. Og det hjalp også veldig at jeg hadde en god venninne ved min side som motiverte meg og pushet meg litt ekstra. Ringte meg 15 ganger om morgenen om jeg ikke var våken, og "tvingte" meg med på økter jeg helst ikke ville være med på. 

Når jeg tenker meg om så var jeg også flere ganger hos legen. Fortalte det meste. At jeg ikke spiste, ikke sov, hadde gått ned i vekt, humøret var på bunn og alt. Vi tok en del blodprøver og diverse, men jeg føler ikke at jeg fikk noe som helst hjelp. Jeg fikk en nesespray, fordi jeg i tillegg var forkjølet. Men det var vel egentlig det. 

Wow, dette ble mye. Jeg hadde ingen planer om å brette ut så mye av tankene mine. Da jeg først satt i gang, klarte jeg ikke slutte. Men det føles faktisk veldig godt nå. Å endelig ha satt ord på det. I hvertfall det jeg husker av det. For første gang sånn i ettertid. Faktisk følt litt på det. Men nå skal jeg slutte før jeg faktisk skriver en hel roman her. Og bare for å få sagt det, jeg skriver ikke dette fordi jeg trenger oppmerksomhet eller vil at noen skal synes synd på meg. Jeg skriver dette for min egen del, for å få det hele ned.

Tenkte av en eller annen grunn å dele noen bilder fra denne tiden også. 


Blødde mye neseblod som følger av lite søvn og lite mat. 



Jeg så ut som om jeg hadde stått opp fra graven de fleste dagene. 



Ble som sagt mye tynnere. Dette er faktisk helt sykt å se tilbake på. Jeg skjønner det liksom ikke. 


Å se seg selv i speilet hver dag var noe jeg helst unngikk, for dette var det jeg møtte. 



Her hadde jeg da begynt å trene, og ting så endelig litt lysere ut. 

Humøret snur så fort

Følelser og faenskap

Jeg vet egentlig ikke helt hvordan jeg skal skrive dette, for jeg synes alt som har med følelser å gjøre er så utrolig vanskelig. Hvorfor skal det være sånn? Følelser og forelskelse burde jo egentlig bare være en positiv og fin ting, noe som fikk oss til å føle oss bra og glemmer alle bekymringer og problemer for en liten stund. Men den gang ei. Jeg skjønner bare ikke hvorfor det skal være sånn. 



Greien er jo at jeg gang på gang får bekreftet fra andre at jeg er bra nok, at noen bryr seg og at noen er glad i meg. Men samtidig klarer jeg ikke tro på det, jeg går rundt og føler at det ikke er noen som bryr seg om meg og at jeg ikke er verdt en dritt. Jeg tenker ting som "hvorfor skal noen ville ha meg?" og "hvordan kan noen være glad i meg?" Og når jeg for eksempel får høre "jeg er glad i deg og du betyr så mye for meg" tenker jeg bare "hvorfor i alle dager?" Jeg synes faktisk litt synd på personer som føler noe for meg, for til syvende og sist er jeg nok ikke verdt det. Det finnes da så mange andre mennesker der ute som er så mye bedre enn meg, og andre fortjener så mye bedre. Dette kan nok ha en sammenheng med selvbildet og selvtillitten min, da jeg ikke forstår hvorfor noen vil ha akkurat MEG. 

Når det kommer til akkuratt dette temaet, føler jeg at jeg er "følelsesmessig ustabil". I det ene øyeblikket kan jeg blomstre av glede og følelser, og i det neste kan jeg tenke "æsj hva faen". Og jeg fortstår virkelig ikke hvorfor. 

Jeg har et veldig stort problem med det å slippe folk innpå meg, det å rive ned muren min for andre mennesker. Og det ikke bare gutter, men venner og andre mennesker generelt. Men om jeg først klarer å åpne meg for et annet menneske tar det ikke veldig lange tiden før det skjer noe med meg som gjør at jeg støter folk fra meg. Jeg aner ikke hva det er, for dette skjer ubevisst, og det skjer gang på gang. Kanskje jeg føler at personen har kommet for langt inn på meg og at jeg er redd for at om jeg åpner meg enda mer kan jeg fort bli såret? Jeg vet rett og slett ikke, og dette er noe som plager meg intenst. For jeg vil jo ikke at det skal være sånn, jeg vil jo klare å åpne meg og slippe folk innpå meg. La de bli kjent med hele meg uten at jeg skal bli redd og løpe unna. Jeg tror jeg gjør dette for å slippe å bli såret og slippe og såre andre, men det er jo akkurat det som skjer når jeg gjør det. 

Denne tankegangen er noe jeg har slitt med ganske lenge, men jeg trodde jeg hadde klart å kvitte meg med den nå. Helt til jeg fikk motbevist det nå for veldig kort tid tilbake. Jeg begynte å snakke med en fantastisk gutt, og alt var bare flott. Han skrev "glad i deg" og jeg skrev det samme tilbake. Jeg tenkte at endelig klarte jeg føle noe, endelig klarte jeg la noen se meg for meg. Men plutselig var det noe som slo meg i magen og holdt meg tilbake, noe som sa at dette fortjener du ikke, Emilie, du må slutte. Og jeg trakk meg tilbake. Faen altså, jeg skjønner ikke. Unnskyld. Jeg endte opp med å såre meg selv, og ikke minst han. Og det hater jeg meg selv for. 



Dette ble kanskje litt mer personlig enn hva jeg hadde planlagt, men når jeg først er i gang med å skrive, så kommer det så utrolig mye mer. Håper noen synes det var litt interessant å lese, og at kanskje det ikke bare er jeg som føler det på denne måten? 

Hva synes dere egentlig om sånne innlegg som dette??


♥Emilie

Vet ikke hvor jeg hadde vært uten..

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal si dette uten at det høres skikkelig teit ut, men jeg tror faktisk at treningen har reddet meg litt. Reddet meg fra meg selv. Jeg føler at om jeg ikke hadde begynt med trening igjen hadde jeg vært mye lengre nede psykisk enn det jeg er nå. Jeg føler at uten treningen min hadde jeg trengt å få ut frustrasjonenen min et annet sted, og når jeg er såpass mye alene som det jeg er, så hadde jeg nok tatt frustrasjonen ut på meg selv. Det er egentlig litt skummelt å tenke på det, at uten treningen hadde jeg mest sannsynlig skadet meg selv på en eller annen måte. 

Det er ikke bare det at jeg får ut frustrasjonen som har hjulpet meg. Det er også det at jeg føler på en måte at det er noe jeg får til litt, at det er noe jeg mestrer. Ikke at jeg er den beste innen det jeg driver med, langt ifra, men jeg ser forbedringer fra trening til trening, og det er utrolig morsomt. Både forbedringer innen teknikk, styrke og også utseendemessing. Jeg ser at jeg får mindre fett og mer muskler. Og hvem blir vel ikke motiverte av det?

Også disse endorfinene jeg får etter trening. Herregud så fantastisk det er. Det sies jo at å ha et slikt endorfin-utbrudd føles på samme måte som å være forelsket, og det å være forelsket er jo helt fantastisk. Så jeg har nå funnet ut at jeg ikke trenger en kjæreste når jeg har trening, for jeg får jo de samme følelsene uansett. Haha. Neida, jeg setter det kanskje litt på spissen her, men dere skjønner nok hva jeg mener.

Så jeg vil bare helt til slutt si tusen takk til treningen(selvom den ikke er en ting man kan snakke til) for at den har hjulpet meg såpass mye, at den har fått meg litt opp av den mørke gropa jeg var nedi. Den har hjulpet meg utrolig mye psykisk, og fysisk. Og den har gitt meg litt bedre selvtillitt, litt bedre tro på meg selv. Også vil jeg si TUSEN, TUSEN takk til min gode venninne Betina som har dratt meg med på trening, fått meg til å begynne ordentlig igjen. Tror faktisk ikke jeg ville klart det uten henne. Stor klem til deg!!!





Disse bildene legger jeg egentlig mest med for min egen del, for at jeg skal se hva jeg har fått til, hvor langt jeg har kommet på så kort tid. Men jeg håper også på å inspirere andre til å begynne med trening. Jeg anbefaler faktisk alle til å trene. Ikke bare for å se bra ut, men du føler deg også utrolig bra etterpå. Det gir deg en skikkelig god følelse, og det kan hjelpe utrolig mye mer på humøret enn hva du tror.

Føler jeg ikke strekker til

Jeg sitter med en konstant og gnagende følelse inni meg som sier at jeg ikke strekker til, ikke er bra nok. Ikke for andre, og enda verre, ikke engang for meg selv. Jeg føler at jeg gang på gang skuffer andre. I det siste ved å ikke klare å dra på jobb, ikke klare å være sosial, hele tiden være sur og gretten. Og når jeg skuffer andre, så skuffer jeg meg selv. Og jeg blir selvfølgelig skuffet av meg selv når jeg heller vil ligge hjemme og gråte enn å dra på jobb, gjøre noe nyttig og tjene litt penger. 

I dagens samfunn finnes det uttallige sett av forventninger, og jeg føler ikke at jeg lever opp til noen av de. Jeg føler jeg bare gang på gang også skuffer "samfunnet" ved å ikke leve opp til dette. Og med samfunnet så mener jeg alle rundt meg. For det er vi som er samfunnet, det er vi som lager alle disse forventingene og alt dette presset, og det er vi som klager på at det har blitt sånn. Men egentlig så er alt vår egen feil. Jeg tror det kommer av nettopp dette med forventninger, at folk har altfor høye forventinger til både seg selv og andre, og når man da ikke strekker til, blir man skuffet. Dette kan mange føle på når det kommer til det såkalte "kroppspresset". Du ser en fin og trent kropp, prøver å nå det målet og klarer det ikke. Da skuffer du deg selv og du blir lei deg, nedfor og kanskje til og med sur. 

En annen ting er også at jeg til tider føler at jeg ikke blir sett. Selvfølgelig ikke bokstavelig talt. Men jeg føler at min mening ikke har noen ting å si, at det ikke spiller noen rolle hva jeg sier fordi det likevel ikke tells. Og veldig mange ganger når jeg prøver å snakke om noe jeg interesserer meg for føler jeg at folk ikke følger med, noe jeg rett og slett synes er respektløst. Du trenger ikke nødvendigvis være enig i det jeg sier, men vær så snill og bare hør etter. En annen ting er også at jeg føler at jeg altfor ofte blir avbrutt når jeg snakker, at andre bare helt plutselig skyter inn midt inne i en setning, og all oppmerksomhet blir tatt vekk fra meg og jeg får den aldri igjen. 

Jeg føler meg rett og slett ikke bra nok. Og det igjen fører nok til at jeg ikke tør å ta så mange sjanser, fordi jeg enten er redd for å skuffe andre eller skuffe meg selv. Denne følelsen er noe som sakte men sikkert spiser meg opp innenfra. Det sliter på selvbildet, og jeg sammenligner meg selv altfor ofte med andre. Jeg har øyeblikk hvor jeg føler meg bra og tenker at jeg er bra nok, men så tenker jeg meg om et lite øyeblikk og ler av meg selv.

Føler noen det på samme måte?

Tom og alene

Hvordan er det mulig å føle seg så alene i en verden med over 7 milliarder mennesker?




En kamp mot tårene

(Jeg vet det blir en del negative og personlige innlegg, men det er en fin måte for meg å få ut litt følelser og tanker på. Og jeg har ikke så mye annet å blogg om som er positivt i disse dager. Håper ikke dere blir lei av det eller noe. Isåfall, si ifra)

I natt har jeg ikke fått sove et eneste minutt. Det blir fler og fler av disse nettene, og jeg merker det veldig på kroppen. Jeg blir tappet for energi, jeg blir i enda dårligere humør enn jeg allerede er. En hel natt er jo ganske mange timer. Og det blir ganske mange timer å tenke på. Det er som regel da jeg har det som verst. Da får jeg liksom tid til å tenke på alt det negative, alt det vonde og alt som ikke skulle skjedd. Og også ting som helst skulle skjedd, men ikke skjedde. 

Mange av disse nettene sitter jeg oppe og gråter. I flere timer. Ikke nødvendigvis i strekk, men av og på. Og det er så sinnsykt lite som skal trigge frem tårene også. Bare et lite "jeg er glad i deg" kan få meg til å gråte. Ikke fordi det er fælt å høre, men fordi jeg får høre at noen er glad i meg. Men det typiske "gråtespørsmålet" er vel; hvordan går det? Jeg gråt til og med da jeg skrev dette innlegget. Jeg gråter fordi jeg gråter.

Natten i går var kanskje den verste natten jeg har hatt på en stund. Jeg fikk en melding jeg ikke var forberedt på i det hele tatt, og det gjorde rett og slett jævlig vondt. Kort fortalt: en venn av meg jeg var veldig glad i "slo opp" med meg. Da knakk jeg litt sammen, tårene presset på og pusten ble utrolig tung. Denne samtalen fortsatte litt i dag, som igjen førte til tårer. Faen så vanskelig det skal være å holde de igjen. Denne hendelsen gjorde nok at jeg havnet enda litt dypere nede, at jeg ble i enda dårligere humør og ser litt mer negativt på alt. Og jeg begynner å bli ganske sliten av å til enhver til skulle holde maska, ikke vise at jeg har det vondt. Jeg er nesten litt redd for å være alene, fordi jeg vet at det er da alle de negative tankene hjemsøker meg. Men samtidig vil jeg bare være alene. 

Jeg gikk fra dette: 

Til dette på under 5 minutter:

Er det ikke rart hvordan kroppen fungerer?

Hvordan har din natt vært? Har du sovet godt?

 

Emz

Lettet, men sitter likevel igjen med en klump i magen

Som de fleste av dere vet har jeg lagt ut en del personlige innlegg på bloggen, og fler av dere har også lest de. Jeg vil først og fremst si tusen takk for alle de fine kommentarene jeg har fått når det gjelder de.Det å ha skrevet disse innleggene har hjulpet meg litt, det har tatt litt av vekten fra skuldrene mine. Men såklart, det er mye igjen.

Familien min vet at jeg har hatt en litt tøff periode i det siste, men de har ikke visst hvor tøff den egentlig har vært. Jeg har snakket med mamma ang. hvordan jeg har hatt det, men jeg har spart henne for et par detaljer her og der. Dette fordi jeg synes det er vanskelig å snakke om slike ting face to face. I hvertfall med de du står nærmest. Jeg ville ikke at mamma eller de andre i familien skulle vite at jeg hadde det så vondt, og valgte derfor heller å ta på meg en såkalt "maske" jeg kunne gjemme meg litt bak. Jeg er jo liksom den søte, lille jenta deres som det ikke skal være noe i veien med.

Mamma leste i dag tidlig bloggen min, og leste de "dype" innleggene. Hun ble selvfølgelig lei seg for at jeg ikke hadde kommet til henne med det, i stedet for å dele det offentlig på nettet. Og det skjønner jeg veldig godt. Det at hun fant det ut på denne måten skuffet ikke bare henne, men jeg skuffet meg selv. Skuffet for at jeg ikke var sterk nok til å fortelle det. Men som sagt, jeg synes det er mye lettere å skrive ned ting enn å snakke om de. Det at mamma "endelig" vet det meste gjør meg på en måte litt glad, litt lettet. Men det gir meg også en liten klump i magen. For det bekrefter det jeg har fryktet. At det faktisk er noe galt med meg. At jeg har et problem. Og det gjør vondt. Å innse at det ikke bare er noe du trodde ville gå over etter et par uker.





Jeg tror nok at dette vil være en av de siste såpass dype innleggene for en liten stund. Jeg må prøve å begynne og tenke litt mer positivt, og da hjelper det ikke å sitte her og skrive om alt det negative.

 

Emilie

Trenger litt positivitet og glede

Ja, overskriften sier vel det meste for seg selv.

Kom med positive ord, fine(IKKE TRISTE) sanger, bra filmer osv. 

Trenger litt positivitet nå, enten det er komplimenter, et bilde eller what so ever.




FAEN

det er det eneste jeg har å si





Når glasset "endelig" renner over

Jeg vet det kanskje blir en del negative innlegg på denne bloggen, men jeg lagde den jo i hovedsak for meg selv. For at jeg skulle klare å sette ord på mine egne følelser og tanker.

Som mange av dere kanskje har lest i tidligere innlegg har jeg ikke hatt den enkleste perioden i det siste. Det har ført til en del gråt og en del isolering fra omverdenen. Jeg har hele tiden prøvd så godt jeg kunne å skjule smerten min fra fra alle andre. Fra familie, venner og helt tilfeldige. Men dette tar mye krefter. Utrolig mye krefter. Jeg merket at det ble tyngre og tyngre, og jeg hadde lettere for å gråte av den minste lille ting.

Når man over en lengre periode holder såpass mye smerte inne, vil det en dag si stopp. Det fikk jeg merke i natt. Jeg satt nede i stuen og surfet litt rundt på nettet mens CSI sto på tven i bakgrunnen. Jeg merket at tårene presset på. De ville ut. Så til slutt lot jeg det komme. I starten var det bare små krokodilletårer som trillet nedover kinnet mitt og inn i munnen min som da vi var små, men det kom mer og mer. TIl slut ble det så mye at jeg fikk en eller annen form for anfall, eller hva jeg skal kalle det. Jeg gråt så mye at jeg ikke fikk puste, og det at jeg ikke fikk puste fikk meg til å gråte enda mer. Og jeg ble redd. Det var ingenting spesielt som trigget dette, det bare helt plutselig skjedde. I går er første gang i hele historien at jeg noen gang har vudert å skade meg selv på en eller annen måte. Jeg følte jeg trengte det. 

Jeg kom til meg selv til slutt, men har smågrått i nesten hele dag. Tørker vekk tårene slitk at ingen skal merke det. Vil ikke at noen skal se at jeg har det vondt og at jeg er svak. Jeg har alltid på meg masken når jeg er rundt andre, later som ingenting. Jeg føler ikke at jeg kan være meg selv, for meg selv er ikke bra nok til alle forventningen som er i samfunnet i dag. 

Noen ganger ser jeg egentlig ikke meningen. 

Er det noen som kjenner seg igjen?

 

Emilie

Kommentarer

Hei(igjen) alle sammen

Tenkte bare jeg skulle skrive en liten ting. Og det er at jeg synes det er veldig gøy å blogge, og jeg liker å skrive om ting som interesserer meg og også det å få ut litt følelser i ny og ned. Men noen ganger er det litt lite motiverene når jeg ikke får så mange kommentarer. Da føler jeg på en måte at ingen setter pris på det jeg skriver. Kall men gjerne teit, men jeg er i en periode hvor jeg trenger litt oppmerksomhet og anerkjennelse. Jeg sier ikke nå at jeg vil tvinge dere til å legge igjen en kommentar her og der, men det ville faktisk hjulpet meg litt. Jeg ville følt meg mer fornøyd med det jeg skriver, og jeg ville følt at dere faktisk leser det jeg skriver. Jeg ville faktisk følt meg litt mer satt pris på.

:)

Ensomheten tar over sjelen din

Ensomheten er en følelse som går igjen hos veldig mange mennesker. Det gjelder faktisk for altfor mange mennesker. Jeg kjenner til den følelsen selv. Jeg føler meg veldig ofte ensom, alene og forlatt. Ikke nødvendigvis fordi jeg ikke har mennesker i livet mitt som bryr seg om meg. For jeg vet at det er noen som er glad i meg, og faktisk noen som elsker meg også. Og det setter jeg uendelig stor pris på. Men likevel så føler jeg meg så alene her i verden. Jeg føler at jeg sitter alene, uten noen mennesker som bryr seg. At jeg sitter inne i en boble som ingen har lyst til å trenge seg inn i. 

Hver gang jeg går utenfor døren føler jeg at jeg må ta på meg en såkalt maske. Først og fremst på meg sminke meg og ta på meg noe annet enn jobbedressen min. Men jeg må også så på meg en psyisk maske. Jeg må dra på meg smilet, jeg må virke glad og jeg føler jeg må svare ja når folk spør om det går bra. Da tenker jeg "for faen ikke spør om det går bra jeg prøver å late som her, og når du spør så får jeg lyst til å gråte og bare fortelle alt"

Det jeg også føler meg ensomhet er at man etterhvert begynner å trives alene. Så når venner da spør om du vil finne på noe kommer du alltid opp med en unnskyldning for å få slippe. Dette igjen fører til at du blir enda mer ensom, og du føler at du ikke blir inkludert. Selvom det noen ganger er din skyld. Selvølgelig er det tilfeller hvor vennene dine finner på noe gøy uten å i det hele tatt spørre om du vil være med. Noe som faktisk er veldig vondt. Men som sagt, man blir vant til ensomheten, og til slutt spiller det egentlig ingen rolle.

Hva synes du?
Har du opplevd/opplever du noe av det samme? 

 

Emilie

Noe dere lurer på?

Siden jeg er ganske ny på dette med blogging, og dere ikke vet sånn altfor mye om meg tenkte jeg at vi kunne kjøre igang med en spørsmålsrunde. Om det er interessant da. Så hvis det er noe du lurer på, så legg igjen en kommentar på dette innlegget. Jeg svarer på spørsmålene så fort jeg føler det er nok spørsmål og så fort jeg kan.




NUSS

Man kan ha det vondt uten en diagnose også - min "historie"

I dagens samfunn føler jeg de som har det vondt blir litt sett ned på. De blir sett på som svake og mindre verdt, for det er så mange som ikke forstår. Og jeg føler det nesten har blitt ulovlig for alle uten en spesifikk diagnose å si at de har det vond med seg selv, og at de faktisk sliter. Nesten sånn at folk sier "du kan ikke ha det vondt når du vet det er andre som har det vondere enn deg". Men hvem er det som egentlig bestemmer hvor grensa går? For meg blir dette altfor teit. Man kan da ha det jævlig med seg selv og være lei seg uten å nødvendigvis ha diagnosen depresjon, angst og anoreksia. Misforstå meg rett, man skal ikke syte og klage om man han èn dårlig dag, og jeg gir all min medfølelse til de som har en diagnose og sliter med seg selv. Jeg vet også at det har blitt snakket en del om selvdiagnosering. Men jeg tenker, for noen er det kanskje lettere å sette en diagnose på seg selv, selvom dette ikke alltid er riktig. Mange er redde for å dra til legen for å få bekreftet eller avkreftet ting. Tenk om du føler deg helt jævlig, ingenting går din vei, du ser bare mørk og alt er fælt. Så drar du til legen og får vite at det ikke er noe som er galt? Da vil nok de menneskene føle seg enda verre med seg selv, for hva er det da som er feil? "Er det bare jeg som er teit, håpløs og fortapt?"

Selv har jeg ikke hatt en veldig lett periode i det siste. Det startet vel så tidlig som ved juletider. Jeg var hele tiden i dårlig humør. Den minste lille ting irriterte meg, og jeg var ofte krass og sur når folk snakket til meg. Det hendte også at jeg noen ganger ikke svarte eller bare nikket og sa "mm" en gang nå og da. Dette påvirket jo også de rundt meg, og det var(er) ikke noe hyggelig. Jeg boddde/bor i Oslo med bestevenninna mi, og det gikk spesielt utover henne da vi konstant var sammen, noe jeg er ekstremt lei meg for. Jeg hadde også en jobb i Oslo. I starten av januar gikk det helt greit. Jeg gruet meg litt til å dra på jobb, men det var det. Men det ble verre og verre. Jeg gruet meg mer og mer, og jeg var noen ganger skikkelig sur før jobb. Jeg ville helst ikke. En dag satt jeg på trikken på vei til jobb, og plutselig kom tårene. De bare presset på, og var ikke til å stoppe. Jeg fikk en del blikk. Og jeg fikk en tanke inni hodet mitt som sa at jeg ikke kunne dra på jobb, det gikk bare ikke. Så jeg dro hjem igjen. Herfra ble det bare verre. Jeg gråt før jobb, jeg gråt dagen før jobb, og jeg gråt på jobb(når jeg faktisk klarte å komme meg dit). Jeg fikk også store søvnproblemer. Det kunne skje at jeg la meg klokken 23.00 og våknet i 16.00 tiden dagen etterpå. Jeg kunne være våken hele natten, sovne klokken 15.00, våkne 21.00, sovne 13.00 igjen, våkne 19.00. Og sånn fortsatte det. Jeg hadde heller ikke ork til noen ting, og sånn er det forsåvidt fortsatt. Jeg orker ikke stå opp, jeg orker ikke spise, jeg orker ikke dra ut og være sosial(da må jeg tross alt ordne meg, og jeg møter masse forventninger). Det at jeg ikke orker å spise har ført til at jeg har gått ned en del i vekt, noe jeg ikke merket selv før mamma kommenterte det en gang jeg var hjemme på besøk. Jeg har vært mye hjemme etter dette begynte, for jeg føler meg trygg hjemme hos mamma og pappa. Jeg har også vært hos legen, men der ville de bare ta en blodprøve av meg for å sjekke de ulike nivåene av vitaminer og mineraler i kroppen min. Så jeg vet ikke helt hva som skal til for å komme seg ut av denne "boblen"(om jeg kan få kalle det det). Jeg har ingen diagnose, og jeg tror heller ikke at jeg kommer til å få noen. Men jeg har det likevel ikke bra. Jeg prøver å komme igang med treningen igjen, for det gir meg litt glede, men det er ikke alltid jeg klarer å komme meg på trening. Jeg prøver også å være sosial, men jeg har altfor lett for å si "nei orker ikke", fordi jeg rett og slett ikke orker. Men det fører igjen til at jeg føler meg enda mer ensom og alene enn jeg allerede gjorde. 

Jeg skriver ikke dette for å få noe sympati eller for at noen skal synes synd på meg. Ikke i det hele tatt. Jeg skriver dette for at dere skal forstå meg, bli kjent med meg. Se at verden ikke er perfekt, at jeg ikke er perfekt. For når man blogger så skal man jo bli kjent med personen bak? Så jeg ønsker ikke at dere skal synes synd på meg, jeg ville bare dele det med dere. Litt for min egen del, for å få lettet litt på hjertet. For det er ikke så mange jeg faktisk har fortalt dette til. Har bare sagt at jeg er i litt dårlig humør om dagen og bare feier det litt under teppet. Så ja, det var min lille historie. Ikke store greiene i forhold til mange andre, men likevel. 

Er det noen som kjenner seg igjen i dette?

 

Emilie

Om meg

Heisann.

Dette innlegget må jeg skrive bare sånn at jeg får noe under linken "om meg".

Jeg heter Emilie Eriksen. 19 år gammel. Fra Fredrikstad(Hvaler om noen vet hvor det er, hehe)
Bor i Oslo/hjemme hos mamma og pappa med lillebroren min. Har to eldre halvsøstre.
Har en del katter og en hund.
Nå har jeg et friår før jeg skal i militæret i august.
Liker å trene.
Elsker tatoveringer.
Søt, snill og grei osv?

 

Dette er da meg







 

Les mer i arkivet » Januar 2015 » Desember 2014 » November 2014


hits